Litt ensomt smilende kan jeg sitte her,
med vingene mine på ryggen,
som duger mer til flaksing enn flyging.

Noen har satt meg her –
og jeg kan vel ikke annet
enn å leve her og nå,

med smilene som treffer meg,
og noen spørrende blikk,
og litt manglende forståelse.

Og allikevel kan jeg vite:
Du er med meg.
Uforanderlig.
Bare Du som evner akkurat det.
Amen.