Gud, jeg ser snøen falle for mitt indre øye.

Den dekker alt med stillhet,

gjør verden ny og hvit,

men jeg kan ikke holde fast på den.

Når jeg strekker hånden ut,

smelter den bort.

Slik er det også med så mye i livet:

Skjønnheten jeg ser,

freden jeg lengter etter,

nærværet jeg aner, men ikke kan gripe.

Alt glitrer et øyeblikk – og blir borte.

Likevel, Gud, du er nær i dette skjøre.

Du lar meg ane evigheten i det som svinner,

du viser din renhet i snøens flukt,

din nåde i alt som smelter og vender tilbake.

La meg hvile i det jeg ikke kan holde,

tro på det jeg ikke kan bevise,

og vite at selv når alt smelter bort,

er du –

fast, skjult, nær.

Amen.