Engen ligger stille under kveldshimmelen. Villsauene hviler, samlet og trygge, mens de vender blikket mot lyset som faller over dem – en stille stråle, som en hånd fra himmelen som velsigner.

Det er som om hele landskapet holder pusten et øyeblikk. Gresset har lagt seg etter dagens vind, og det eneste som rører seg er lyset – det trekker linjer over jord og ull, en påminnelse om at også dagen, med alt sitt strev, ender i fred.

Slik kaller Gud også oss til hvile.

Midt i uro og krav, midt i de stemmene som drar oss i mange retninger, lyder en stille røst:

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

(Matt 11,28)

Som sauene vender vi oss mot lyset. Ikke fordi vi ser alt klart, men fordi vi vet hvem som lyser. Det er nok.

La denne kvelden få være et øyeblikk i stillheten — et pust hvor vi legger dagen i Guds hender. La alt som var krevende få falle til ro i gresset under føttene hans.

Og når mørket kommer, skal vi huske: Lyset skinner fortsatt, selv når øyet ikke ser det.

---

Bønn:

Herre, du som fører dine flokker til grønne enger,
takk for lyset som aldri slukner.
La min sjel finne hvile i din nærhet i kveld.
Lær meg å vende meg mot deg,
slik sauene vender seg mot lyset.
Vokt meg i nattens stillhet,
og la morgenen finne meg i fred.

Amen.