Gud –

jeg prøver å lytte.

Men verden skriker,

og jeg har glemt hvordan stillhet høres ut.

Du sier: følg meg.

Jeg sier: hvor da?

Du sier: bare gå.

Og jeg… jeg står der.

Med hjertet fullt av planer

og hodet fullt av støy.

Jeg vil følge kallet ditt,

men jeg vet ikke engang

om jeg har riktig sko på.

Er dette veien?

Eller bare noe jeg fant på selv

for å slippe å stå stille?

Livet –

det er et eventyr,

men ikke alltid et sånt med kart og kompass.

Mer som et rom uten lysbryter,

og du lærer deg veien

ved å snuble.

Så Gud,

når jeg går meg vill,

når jeg mister troen på retningen,

kan du minne meg om

at du fortsatt er med?

At du ikke roper fra toppen av fjellet,

men går ved siden av meg,

midt i støvet,

midt i alt som ikke gir mening.

I kveld legger jeg alt ned.

Maskene. Prestasjonen. Frykten for å feile.

Og jeg sier bare:

Her er jeg.

Fortell meg hvor du vil jeg skal gå.

Amen.