Her —

under stjernene som aldri lærte forskjell på venn og fiende,

står restene av skyttergraver,

nå fylt med mose og regn.

Der kulene sang,

synger sirissene.

Og jeg tenker,

kanskje jorda alltid planla å ta alt tilbake.

Kanskje fred ikke kom med våpenhvile,

men med røtter,

som sakte — men nådeløst —

sprenger betongen innenfra.

Her ligger hjelmer som små planeter,

halvveis sunket i myr.

Jern og rust og gress

i hellig allianse.

Selv støvet har sluttet å hviske navn.

Det bare hviler.

Jeg legger hendene i jorda.

Den er kald, men ikke sint.

Den har glemt geværlyden,

men husker rytmen av hjerteslag.

Den banker fortsatt.

I meg. I alt.

Så jeg ber,

ikke om seier,

ikke om skam,

men om resonans.

Om den stille tonen

som finner plass i tomme hylser,

og gjør dem til fløyter for vinden.

Herre,

la alt som var ment for død

bli et ekko av nåde.

La gresset vokse

der ordet “fiende” falt.

La rust bli et språk

du taler til oss med i kvelden.

For vi —

vi er alle gamle ruiner

med nye frø i sprekkene.

Og natten,

den legger seg over alt

som et teppe av tilgivelse.

Amen.

P.S. Jeg vokste opp ved siden av en NATO-skytebane, der man i min barndom lekte krig mot en usynlig fiende, dens land man allikevel (med rette) hadde okkupert. I dag gikk jeg gjennom skyttergravene, man ser de knapt lenger. Og man må passe seg for ikke å snuble og falle ned i dem. Lever vi i en tid da vi må fjerne mosen av disse krigsvitnene igjen – for å være klar for framtida? Det er mange tanker man kan bli utsatt for.