Gud…
hør meg litt nå.
Det ble ikke helt som jeg trodde i dag.

Ting stoppa opp, hang i lufta,
som om livet trykka på pause
uten å spørre først.
Forsinkelser overalt—
i planene mine, i kroppen, i hjertet.
Og jeg kjenner den gamle klumpen:
“Er jeg for seint ute? Går jeg glipp av noe?”

Men la meg puste.
La meg tro at venting ikke er sløsing,
men en slags skjult treningsleir
for nye muligheter som ennå ligger og lader.

Når alt blir satt på vent,
vis meg hva som faktisk betyr noe.
Hva som er nødvendig.
Hva som kan falle bort
uten at jeg mister meg selv.
Og midt i alt det uferdige—
velsign meg.

Ikke med store mirakler,
men med den lille gløden som sier:
“Du er på vei. Selv nå.”

Så, Gud…
sett deg ved siden av meg i mørket.
La hjertet lande.
La morgendagen få en ny sjanse.
Amen.