Og ordet ble
ikke bare skrevet,
ikke bare hvisket i en hellig parentes,
men menneske.

Pust. Hud. Øyne som så tilbake.
Ikke teori —
biologi.
Hellighet med fingeravtrykk.

Ble det lysere da?
Ble natta mildere i mørketida?

Eller bare mer virkelig —
for det er jo ofte det samme.
For mørket forsvinner ikke alltid,
noen ganger bare lærer det å puste
ved siden av lyset.

Og vi står her
med lommer fulle av ord
vi ikke får sortert,
følelser vi ikke får merkelapp på,
mennesker vi ikke rekker å forstå
før de forsvinner rundt neste hjørne
med en lengsel i ryggen.
Hva gjør vi med alle ordene?
De som faller ned mellom oss
som knuste skjermer og uåpnede meldinger.

Hva gjør vi med alle menneskene?
De som bærer historiene
vi aldri rakk å spørre om.
For vi har nok med oss selv,
og selv der
mangler vi bruksanvisning.

Så la denne kvelden være
mild som et stille rom,
der ingen må forklare alt,
og lyset ikke må være sterkt
for å være sant.

Kanskje ordet ble menneske
for å si:
Du er ikke alene
selv når du ikke forstår.

Amen —
eller bare:
God natt.
Det holder.