Jeg ser det, tydelig, utilslørt, sårbart!
Mitt eget ansikt, som gjør nøyaktig de samme
bevegelsene med munnvikene jeg alltid gjør.
Øynene som ruller – og i det øyeblikket
mister jeg meg selv litt
ut av synet er det ekte.

Det som jeg trodde
var meg bekjent og fortrolig
akkurat det glipper.

Speil er oppskrytt!
«Nå ser vi i et speil.» Javel!
Men bare når vi ser rett fram
ikke når vi ruller med øynene, skifter fokus,
ser vekk

Si meg Gud,
da du skapte oss
må du ha sett noe mer enn
en blank refleks av deg selv.
Du må ha sett til høyre og venstre,
rullet med øynene, laget grimaser,
grått, brølt av latter og løftet øyenbrynene i
dyp forbauselse.

Skal vi virkelig være skapt
i ditt bildet? Ikke speil i hvert fall!
Ikke hele speil i hvert fall.

Engang skal vi se ansikt til ansikt,
har noen sagt.
e-n-g-a-n-g. Det er lenge til vi tåler det!
Ansikt til ansikt, liksom.
Få holder ut akkurat dette,
ikke engang med de
nærmeste vi har i livene våre!

Men du, kanskje? Gud?
Sånn skikkelig ansikt-til-ansikt?
Uten å blunke, eller ?- det er vel ikke så farlig?
Uten å vende deg bort?

Enn jeg? Skal jeg ta tida før eg slår blikket ned?
Blikket som faller på livets knuste speilbiter
som gir meg nettopp de perspektivene
som gjør det mulig å se – akkurat deg –
og alt det andre som jeg ikke hadde regnet med.