Det drypper.
Alltid.
Når du prøver å bære vann
i hendene dine.

Det du starter med
blir mindre
og mindre
for hvert sekund—
hver dråpe som glir,
renner,
rømmer
mellom fingrene,
gjennom hudlagene
som om de aldri var der.

Og vi sier:
Vi legger alt i DINE hender!

De store.
Stødige.
Omsorgsfulle.
Mektige.
(Ja, vi håper i hvert fall det.)

Men hvordan bærer du oss—
vi som er like ufattelige
som vannet
vi selv ikke klarer
å holde fast i?

Klarer du å holde oss
i dine hender?
Eller renner vi—
som levende vann,
som skal væte ditt rike—
rett gjennom sprekkene?
Slipping through your fingers,
er det det som egentlig skjer?

Og så kommer noen:
Ta deg sammen!
Som om målet var å bli tett,
lukket,
hard.

For hva da?
For ikke å dele av sitt?
For ikke å miste seg selv?
Som om det skulle være en skandale
å dryppe litt.
Å forsvinne litt.

Men hør—

er det ikke nettopp det
som er potensialet?

At jeg mister meg selv
bare littegrann
med hvert nytt skritt,
og at det som drypper av meg
gir plass
til å plukke opp noe annet
fra et annet menneskes liv.