– med utgangspunkt i fortellingen om barnemordet i Betlehem etter Jesu fødsel… og samtidig vår egen verden –
Gud,
det er kveld nå.
Lyset er lavt.
Nyhetene skriker ferdig for i dag,
men kroppen har ikke skrudd seg av.
Vi bærer Betlehem i hendene våre.
Ikke stallen med halm og englesang,
men gatene etterpå.
Gråten som ikke ble sunget.
Mødre som ropte navn
som aldri fikk vokse seg voksne.
Gud,
det var barn som døde
fordi makt er redd
og vold er lat
og frykt alltid går løs på de minste.
Vi vet ikke hva vi skal gjøre med det.
Vi har ingen hær mot Herodes.
Bare puls.
Bare pust.
Bare bønn.
Så vi gjør det eneste vi kan:
vi legger verden i fanget ditt
selv om den er for tung,
selv om vi er redde for at du også skal kjenne avmakt.
Gud,
hør ropet fra Gaza og Kyiv,
fra Sudan og havet som tar imot båter,
fra sykehus uten strøm
og hjem uten tak.
Hør barna som lærer ord som
“sirene”
før de lærer å lese.
Vi ber ikke smart.
Vi ber ikke sterkt.
Vi ber skjelvende.
Og Gud—
vi ber også for våre egne små Betlehem.
For det vi har mistet uten overskrifter.
For barnet i oss som ble lagt ned altfor tidlig.
For drømmer vi ofret
for å få hverdagen til å gå rundt.
For kjærlighet som døde
uten at noen ble dømt.
Ta imot våre ofre, Gud.
Ikke fordi de var nødvendige,
men fordi de er våre.
Vi vet at du også mistet et barn.
At du vet hva det koster
å elske en verden
som svarer med vold.
Så i kveld, Gud,
ber vi ikke om forklaringer.
Bare nærvær.
Vær hos dem som gråter.
Vær hos oss som ikke vet hva vi skal gjøre annet enn dette:
Å hviske verden tilbake til deg.
Å legge smerten i dine sårmerkede hender.
Å håpe—
mot bedre vitende.
Amen.
Fortell! 