Gud,

nå som glitteret drysser på gulvet
og ribbefettet har satt seg i stekepanna
og i minnene,
nå når gavene er pakket ut
og noen av dem traff
og andre bommet helt,
møt oss her.

Ikke i krybbepynten,
men i rotet som står igjen.
For du kom ikke da alt var klart.
Du kom da det var fullt.

Fullt herberge,
fullt liv,
fullt kaos.

Du kom ikke med applaus,
men med pust.
Ikke med forklaringer,
men med kropp.

Et barn.
Sårbart.
Avhengig.
Ekte.

Gud, lær oss å tåle det samme.
Å ikke pakke bort svakheten så fort
juledagene er over.
Å ikke skynde oss videre
før kjærligheten har fått sagt sitt.

Velsign dem som sitter alene nå,
med kaffekopper som er for stille.
Velsign dem som bærer på tap
midt i julesangene.
Velsign dem som er lei av å være sterke.
Og velsign oss som er mette,
men fortsatt tomme.

Minn oss på at håp ikke er høytidelig –
det er lavmælt,
det er nært,
det lukter menneske.

Gud,
bli hos oss etter jul også.
Når lysene slukkes.
Når hverdagen begynner.
Når vi igjen glemmer
at du valgte gulvet, ikke tronen.

Amen.