Jeg kan se elvebunnen.
Hadde jeg orket, tatt meg tid, hatt nok hukommelse – jeg kunne telt hver en stein.
Men ikke orker jeg, tar meg tid – og sannsynligvis hadde jeg måtte telle om igjen utallige ganger.

På rette årstid hadde jeg til og med kunne oppdage den en eller andre laksen.
Bare ved å sitte eller stå på brua over elva.

Hvorfor orker jeg ikke og tar meg ikke tid? Svaret er enkelt: det finnes viktigere ting å gjøre. Seriøst?

Gud,
jeg ser elvebunnen i kveld.
Livet mitt ligger der —
steiner på steiner, minner og valg,
alt det jeg kunne ha talt opp,
hvis jeg bare hadde hatt tid.

Men jeg orket ikke.
Jeg hastet forbi,
med tanker fulle av alt som virket viktig.
Og nå, når kvelden kommer,
vet jeg ikke lenger helt hva som var viktig,
og hva som bare var støy.

Tilgi meg for alt jeg ikke tok meg tid til.
Til stillheten.
Til undringen.
Til å se laksen som glitrer under broa,
bare et øyeblikk, men virkelig.

Lær meg å stoppe, Gud.
Å la elva få renne som den vil,
og vite at jeg også får flyte i din strøm.

Når jeg legger meg nå,
la vannet vaske av meg dagens uro.
La tankene stilne som en elv i skumringen.
La meg hvile i vissheten om
at du teller steinene,
selv når jeg ikke gjør det.
Amen.